Smile of Dracula (http://www.dracula.no/smile/YaBB.cgi)
Den Vakreste Hemmeligheten >> Kropp og Skjønnhet >> Stillhetens Anemoner
(Emne startet av: Brian klokken 14.01.2013 klokken 15:58:18)

Tittel: Stillhetens Anemoner
Lagt inn av Brian klokken 14.01.2013 klokken 15:58:18
Et bur av illusjoner

Tenk deg at du en varm sommerkveld ved en tilfeldighet fant en mystisk tidsmaskin som kunne tatt deg langt, langt frem i tid. Når du fikk se hva som var igjen av Oslo om noen tusen år, ville det neppe ha vært noen overraskelse at menneskets grunnleggende behov, som søvn og kjærlighet, fortsatt var like viktige, men at idealene hadde endret seg til det ugjenkjennelige. Skjønnhetsidealet ville nemlig ha vært å bli fulgt av sju usynlige, rosa elefanter. De mest vellykkede, som var overbevist om at de hadde seks og en kvart rosa elefant bak ryggen sin, ble kraftig misunt av dem som bare fornemmet fem skjulte, rosa elefanter, for ikke å snakke om stakkarene som følte at de var ledsaget av usle tre snabeldyr. For å bøte på dette, gikk jentene med store, krummede speil festet til ørene som de iherdig stirret på for å oppdage flest mulig rosa elefanter, og drømte om produktene de så på de store reklameplakatene, der perfekte modeller kunne fortelle om de seks usynlige elefantene bak ryggen deres og den kostbare mirakelkuren som førte til at flere fargerike dyr dukket opp. Koste hva det koste ville, dette måtte kjøpes - hva ville livet vel vært uten? Utallige jenter brukte store deler av puberteten sin til å deppe over at de ikke kunne se flere enn to usynlige elefanter, mens det sier seg selv at taperne som bare kunne se én enslig elefant bak seg, naturligvis ble mobbet som følge av dette - herlighet, tenk å være så mislykket at man bare ser en eneste rosa elefant når alle normale mennesker i det minste kan se tre.

Om du stod der og betraktet alle menneskene som ikke nølte med å bruke tid og krefter på å telle usynlige, rosa elefanter bak ryggen sin, vet jeg ikke hva du ville tenke, men kanskje ville du føle omtrent det samme som ei norsk tenåringsjente fra steinalderen ville ha følt hvis hun hadde sett dagens vestlige samfunn; ved å få øye på alle jentene som pinte seg selv og ofret tårer for å følge et skjønnhetsideal som ville vært fullstendig fremmed for henne, ville hun muligens bare ristet på hodet og ønsket seg tilbake til en tid da man kunne snakke sammen rundt leirbålet og slappe av under stjernehimmelen uten å måtte stresse med vekkerklokken eller badevekten. Definitivt ikke fordi hun var dum - mennesker som lever i pakt med naturen og må lære seg å overleve med pil og bue har kunnskaper vi andre bare kan drømme om; eksempelvis kunne vikingene dra til Grønland og krysse Atlanterhavet uten GPS eller elektroniske duppeditter, mens vi knapt klarer å overleve en dag uten Internett.

Nei, grunnen til at steinalderjenta ville reagere slik, skyldes at hun kunne betrakte dagens samfunn med et friskt blikk uten å ha blitt lært opp til å mene hvordan ting "burde" være, på samme vis som du ville iakttatt fremtidssamfunnet der mennesker verdsatte skjønnhet i antall usynlige, rosa elefanter bak ryggen deres. Du ville ha sett virkeligheten uten illusjonen de levde i, noe også steinalderjenta ville ha gjort; det er derfor verden virket så enkel da vi var bittesmå - vi kunne se tingene rundt oss med et friskt blikk uten å innhylle dem i innfløkte illusjoner om hva resten av verden måtte mene om dem. Det er nemlig stor forskjell på illusjoner og virkelighet, og selv om det i utgangspunktet ikke er noe galt i å vie livet sitt til å fokusere på rosa, turkis, eller gule elefanter, eller for den saks skyld å tro at vekten eller sminken utgjør selve Meningen Med Livet, må man likevel være klar over hva som er illusjoner og hva som er fakta.

At en lynrask, elegant fisk ville trives dårlig i ørkensanden, betyr ikke at det er noe galt med fisken - den befinner seg bare på et uegnet sted. Det samme gjelder mange jenter her i Norge som sliter med den ene eller det andre; hadde de vært født i en annen tidsepoke, hadde de antagelig levd helt vanlige liv; spørsmålet er nemlig om det er en selv, eller samfunnets bur av illusjoner det er noe i veien med. Med hånden på hjertet må jeg ærlig innrømme at jeg hadde ligget veldig tynt an om jeg hadde speilet meg i illusjonene til fremtidssamfunnet der idealet ville ha vært sju rosa elefanter. De bedrøvelige fakta er nemlig at uansett hvor mye jeg enn ser etter, får jeg ikke øye på en eneste usynlig elefant når jeg snur meg. Men gjør dette meg automatisk til et mindreverdig menneske...?

Stjernehimmelens glemte blomster

I grunnen er det pussig at samtidig som man bruker så mye tid på å diskutere kropp og utseende, vet de færreste av oss hva menneskekroppen egentlig er laget av. Visste du for eksempel at kroppen din er satt sammen av både gull (http://www.gold-traders.co.uk/gold-information/how-much-gold-is-found-in-the-human-body.asp) og sølv, selv om det er små mengder det er snakk om? Visste du at hele 61 prosent av kroppsvekten din er rent oksygen (http://chemistry.about.com/od/lecturenoteslab1/a/Elemental-Composition-Of-The-Human-Body-By-Mass.htm)? En menneskekropp består altså i bunn og grunn av atomer, som forståelig nok ikke ble dannet på fødselsdagen vår; da vi ble født, ble ikke dette bivånet av en blomsterkledd, liten alv som viftet med en magisk tryllestav og skapte oss ut av løse luften. Fakta er at materien kroppen består av, er eldre enn både jorden og solen; til tross for at solsystemet vårt virker gammelt sett med våre øyne, har det jo ikke alltid eksistert - før det oppstod for ca. 4,6 milliarder år siden, var alt, absolutt alt vi kan se rundt oss i skogen eller naturen for øvrig, del av en enorm stjernetåke. I denne stjernetåken ble det skapt stjerner som var betydelig større enn solen og som eksploderte i gigantiske supernovaeksplosjoner etter noen titalls millioner år; vidunderlige, strålende stjerner som etterlot seg en utrolig arv - da 93 prosent av menneskets kroppsvekt (http://www.physicscentral.com/explore/poster-stardust.cfm) er laget av stjernestøv (http://www.thegreatstory.org/Stardustbackground.pdf), mens resten ble dannet kort tid etter at universet ble til. Alt dette måtte ha vært et overveldende, storslagent syn, og hadde ei vanlig jente hatt en formening om hvilken harmoni som avspeiles i hvert minste atom kroppen hennes er formet av, hadde hun blitt stum av beundring over det naturen har klart å få til.

Det som kanskje er mest fascinerende å tenke på med tanke på skjønnhet, er det gåtefulle lyset fra disse stjernene. For som du muligens vet, er en stjerne og lyset den utstråler uavhengige av hverandre; hvis du tenker deg at du stod i en stor fjellhule og ropte navnet ditt, ville ekkoet fra stemmen din fortsette å vibrere i luften lenge etter at du var ferdig med å snakke. Omtrent det samme skjer med stjernelyset, men siden universet er så ufattelig stort, er det snakk om et helt annet tidsperspektiv; mens lyset fra solen vår bruker litt over åtte minutter på å nå oss - slik at vi ikke ser solen slik den ser ut i dette øyeblikket, men slik den så ut for åtte minutter siden - er stjernene som fyller nattehimmelen atskillig lenger unna, så vi ser dem slik de så ut i en fjern fortid - tusenvis eller millioner av år siden; noen av dem finnes ikke lenger, men vi er ikke klar over dette fordi lyset deres ikke har nådd oss enda; det er utrolig å tenke på hvor stort universet egentlig er.

Og dette underbare lyset fra stjernene som har ført til dannelsen av solsystemet vårt - det er for langt unna til at vi noensinne vil kunne se det, dette strålehavet som fortsetter å sveve gjennom universet lenge etter at stjernene som dannet det sluknet, men hadde du akkurat nå besøkt en planet i underkant av fem milliarder lysår herfra og betraktet stjernehimmelen gjennom et kraftig teleskop, hadde du kunnet se det praktfulle lysskjæret fra noen av stjernene som har formet atomene hendene dine er laget av. Så vil ei jente vite hvor vakker og betydningsfull hun er i forhold til universets grenseløshet, finner hun ikke ut noen verdens ting ved å stå foran speilet og føle seg verdiløs fordi noen har sagt noe dumt til henne - da blir hun bare fanget i en meningsløs illusjon. Derimot kan hun lukke øynene, varsomt legge hånden på hjertet sitt, og tenke på at det klare lyset fra stjernestøvet hjertet hennes består av, nå lyser opp den mørke himmelhvelvingen flere milliarder lysår herfra. Spør du meg, burde dette vakre, drømmende stjernelyset få et poetisk navn, så jeg har valgt å kalle det Stillhetens Anemoner; tross alt er dette stillhetens uskyldsrene lys - et tankevekkende bevis på menneskets tidløse skjønnhet.

- - - - -

Beklager så mye - egentlig skulle jeg fullføre presentasjonen av hele prosjektet før jeg tok fatt på Håpets Blomsterkrans, men siden jeg må få kunstprosjektet i gang nå, har jeg dessverre ikke tid til å renskrive fortsettelsen og bruke pene ord som det tar håpløs lang tid å få skrevet ned ettersom jeg er fullstendig utslitt; derfor blir resten servert i form av rå, usminket kladd med slurvete språkbruk og skrivefeil - men håper du likevel tilgir meg når du tenker på hvorfor jeg skriver dette.

- - - - -

Derfor er du så verdifull

Hadde ei hvilken som helst jente hatt en anelse om hvilken harmoni som avspeiles i hvert minste atom kroppen hennes er formet av, hadde hun altså blitt stum av beundring over naturens skaperverk. Poenget er at uansett hvor mye vi tror vi vet, er vi komplette idioter i forhold til alt vi ikke vet; denne vesle kulen som vi kaller jorden, er bare et støvfnugg i forhold til verden rundt oss, og ingen av oss har besøkt verdensrommets ytterste grenser, eller fått et innblikk i multiverset som antagelig er å finne utenfor. Dette er storhet som ville overgått våre villeste fantasier.

Derfor har ei jente som ser seg selv i speilet og sier "Jeg er stygg" omtrent like stort grunnlag for å si det som en maur som tror han er verdens sterkeste fordi han kan løfte en hel blomst. Har denne jenta løst kvantemekanikkens gåter? Har hun drukket av visdommens kilde og kjenner til bakgrunnen for hvert eneste av atomene kroppen hennes består av? Kort sagt - hun har intet reelt grunnlag for å si det, og befinner seg i en like stor illusjon som ei jente i fremtidsvisjonen vår som ville føle seg fortapt hvis hun bare fikk øye på én usynlig, rosa elefant bak ryggen sin mens venninnene hennes så tre. Så glem illusjonene. Se på fakta.

Og fakta er at siden universet er så ubegripelig stort og vi er så små i forhold, vil alt vi vet, være for ingenting å regne sammenlignet med alt vi ikke vet: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Eksempelvis lærer man på skolen at 2+2=4, en tankegang som til de grader er på villspor. Greit nok - at 4 er én av løsningene, er åpenbart, men 2+2=2x2 eller 2+2=5-1 er også korrekte svar, noe som betyr at 2+2 har uendelig mange løsninger, og hvis vi konsentrerer oss om en av dem, vil vi overse alle de andre, slik det er i det virkelige liv: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Noe som ikke minst gjelder mennesket selv.

Ikke slik å forstå at det er feil å si at 2+2=4, for regnestykket er riktig. Men ettersom det bare er én av uendelig mange løsninger, blir det direkte meningsløst å si at dette er den eneste løsningen, slik mange dessverre tror. Jeg har ikke tall på antall jenter som stirrer på speilbildet sitt, og med absolutt sikkerhet slår fast at de er stygge. Men herlighet - det finnes jo også en verden bortenfor det lille, patetiske speilet? Så om ei jente vil se et ærligere speilbilde av seg selv, kan hun lukke øynene, legge hånden på hjertet sitt, kjenne hjerteslagene, og tenke på Stillhetens Anemoner - det strålende lyset fra stjernene hjertet hennes er laget av; de tilhører nemlig virkeligheten, ikke illusjonene, og forteller således langt mer om henne enn antall rosa elefanter som er moten idag.

For hva er det egentlig som gjør at du er deg? Kroppen din? Delvis. Hvis du tenker deg en maskin som kunne klone hvert minste atom i menneskekroppen og skape en eksakt kopi av deg, ville denne kopien likevel aldri kunne ha tenkt de samme tankene du tenker og følt nøyaktig det du gjør. Kort sagt er det som gjør deg så uerstattelig, bevisstheten din; du er summen av de to delene - kropp og bevissthet, som utgjør en helhet. Uten den ene delen kunne ikke den andre vært til. Sjansen for at akkurat vi skulle blitt født og vært oss selv, er så mikroskopisk at det i grunnen er utrolig at vi i det hele tatt er til.

Men mennesket er ikke bare avhengig av å ha en kropp for å kunne leve - man trenger også en verden å leve i. Vi har fått en jord å bo på, et solsystem med en sol som gir grobunn til alt liv på jorden, og et univers som har dannet dette solsystemet. Samtidig er det heller ikke likegyldig hvor stort universet vårt er. Forestill deg et bittelite rom med to kuler - den ene hvit og den andre svart. Begge er unike, men hva så? Tenk deg så at vi gjør rommet større slik at det blir plass til flere kuler - én hvit og ti svarte. Blir ikke den ene, hvite kulen automatisk litt mer interessant? Vi gjør rommet enda større, og pøser på med en trillebår med svarte kuler, slik at vi har 1 hvit og 1000 svarte. Nå ser man tydelig at den hvite kulen er spesiell. Vi tilkaller en lastebil med svarte kuler, slik at vi nå har 1 hvit kule og 100.000 svarte. Er den hvite unik? Ja, det har den vært hele tiden. Men desto flere svarte kuler vi har i forhold til den ene hvite, desto tydeligere ser man det. Vi fortsetter å øke rommets størrelse og fyller det med utallige svarte kuler: Millioner og milliarder, billioner og trillioner - desto flere det blir av dem, desto mer spesiell, unik og verdifull blir den ene, hvite kulen.

Det samme gjelder deg. Hadde hele universet vært på størrelse med et vanlig rom, hadde du vært enestående, men man ville ikke ha lagt merke til det. Desto større universet rundt oss er, desto mer spesiell blir du. Og når man tenker på hvor ufattelig stort universet er, og at du er den eneste, den eneste som er deg selv, skjønner man hvor uendelig verdifull du er - siden du er en del av universet, må man også se deg i forhold til det; du er en stjerne i miniatyrformat.

Derfor er du så viktig

Hva ville ha skjedd om man aldri hadde blitt født? Livet hadde gått sin gang, men noe vesentlig hadde manglet; universet uten deg hadde vært som alle de svarte kulene uten den hvite; når man ikke vet at den hvite kulen burde være der, virker alt greit, men først når man blir klar over hva som mangler, ser man hvor uerstattelig den ene, hvite kulen er. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

Det kan være lett å ta ting for gitt når den politiske situasjonen i vår del av verden føles trygg idag, men man må ikke glemme at det til syvende og sist bare var tilfeldigheter som gjorde at Hitler tapte krigen, eller at det ikke brøt ut full atomkrig i løpet av den kalde krigen mellom øst og vest, for eksempel på bakgrunn av det som skjedde i 1983 (http://www.vl.no/verden/pensjonert-offiser-hedret-for-a-ha-hindret-atomkrig/). Man må heller ikke glemme at ethvert menneskes tilblivelse er en tilfeldighet - hadde foreldrene til Winston Churchill hatt sex uken etter fordi mamma Churchill hadde pådratt seg en lei forkjølelse som følge av et uforutsett møte med kona til slakteren, hadde resultatet kanskje blitt ei søt jente, Winston hadde aldri blitt født, og i 1940 ville England ha sluttet fred med Tyskland på betingelse av at de fikk beholde de okkuperte landene. Noe som i sin tur ville ha ført til at Norge den dag idag ville ha vært en del av det Storgermanske Rike, og hakekorsflaggene ville ha vaiet på Karl Johan. At det ikke endte slik, er i bunn og grunn ren og skjær flaks. Kanskje skyldes det et annet, like uforutsett møte med kona til bakeren, slik at mamma Churchill kunne ha sex med pappa Churchill tidsnok til at vesle Winston begynner å sprelle i magen hennes før han ni måneder senere ser dagens lys, og resten av historien kjenner vi. Alt sammen på grunn av et høyst uforutsett, tilfeldig møte med bakerens pratsomme kone.

Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Hadde vi kunnet skru klokken et par hundre år fremover i tid, hadde vi forstått hvilken enorm betydning selv det minste mennesket har. Alt som skjer på denne jorden er nemlig en del av et enormt puslespill, og for å forstå det, måtte man ha evnen til å se frem i tid. Akkurat som med venner og folk man kjenner - rene tilfeldigheter første til at man ble kjent med akkurat disse menneskene, at man var på rett sted til rett tid. Det samme skjer i livet ellers, bare at man ikke aner når det aller viktigste øyeblikket i ens liv vil inntreffe, øyeblikket som vil ha kolossal påvirkning langt inn i fremtiden. Det kan være noe så banalt som å komme noen sekunder for sent eller for tidlig, men det viktigste er at man er der når tiden er inne; derfor er menneskekroppens nytteverdi så avgjørende. Det er uvesentlig om man ser pen ut eller hvor mye man veier, det viktigste er at man lever.

For hva foretrekker vi når vi trenger en nøkkel til å åpne en dør med; en tynn og blank nøkkel som er ubrukelig, eller en gammel og slitt nøkkel som passer perfekt i låsen og åpner døren? Vi er alle en del av menneskehetens historie, og selv om vi ikke aner hvilken betydning de små tingene vi gjør vil påvirke den store sammenhengen om flere hundre år, er det en grunn til at vi er blitt født; det er en grunn til at vi eksisterer på denne planeten, omgitt av et grenseløst univers som vi alle er en del av. Selv om menneskene ikke har kommet lenger enn til å sette sin fot på månen, er det ingen tvil om at dette fantastiske universet er der, på samme vis som det fjerne lyset fra de glemte stjernene som etterlot seg stjernestøvet menneskekroppen er formet av, også er der. Derfor er det fullstendig meningsløst å tro at man er en øde øy atskilt fra resten av verden og bruke verdifull tid på å deppe foran speilet på grunn av nåtidens rosa elefanter. Du er uerstattelig og livet ditt er uerstattelig; hvert øyeblikk som går, vil aldri, aldri noensinne komme tilbake igjen; livet er et utrolig mysterium vi simpelthen ikke er i stand til å forstå betydningen av, for uansett i hvilken retning vi enn snur oss, er det uendelig mange ting vi ikke evner å få med oss: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Derfor er du mer verdifull enn du noensinne vil klare å forstå, derfor er du så viktig; derfor forteller det klare lyset fra stjerner som ikke lenger er til, dette vakre lyset som er for langt borte til at vi kan se det, mer om den reelle, virkelige skjønnheten din enn all verdens kroppsidealer og rosa elefanter - fordi det vi overser, alltid vil være større enn det vi legger merke til.

Håpets Blomsterkrans

Hvis du tenker på de usynlige, rosa elefantene jeg skrev om, er du kanskje enig i at det også eksisterer atskillige illusjoner i samfunnet vi lever i - av og til kan det nesten virke som om folk ikke gjør annet enn å stresse etter nåtidens rosa elefanter; noen bruker livet til å strekke seg mot et skjønnhetsideal som de innbiller seg vil gjøre dem lykkelige, men tenker man på tomheten man finner hos mennesker som har nok penger og tilsynelatende burde være tilfreds med tilværelsen, er det lett å se at et velpleid ansikt og en tykk lommebok ikke er synonymt med lykke; bare spør Hollywood-kjendisene som går gjennom enda en opprivende skilsmisse, eller 60-åringene med ansiktene stivet opp med Botox som reflekterer det lidenskapelige ønsket om evig ungdom, og den allerede tapte kampen mot rynkene og deres egen kropp. Kvakk, kvakk. Hvilken gedigen, patetisk illusjon.

Andre går den motsatte veien, og bruker baderomsspeilet som en kilde til kronisk depresjon fordi de føler at de ikke klarer å få den perfekte vekten, den fullkomne kroppen, eller livet man ønsker seg, og årene går mens de stirrer på speilbildet sitt uten å lytte til den sarte melodien som fyller livsgnisten i hjertene deres. Man behøver ikke å vente tre sekler før folk vil flire av illusjonene i dagens samfunn - det rekker med noen få tiår, og når man ser platåsko fra 1970-årene, eller datidens soverom i de gyselige motefargene brunt, oransje og mørkegrønt, forstår man at illusjonene man hadde den gang på ingen måte er enestående - også dagens motebilde vil fremstå like utdatert i fremtiden, og morgendagens mennesker vil ikke ha noen vanskeligheter med å se de usynlige, rosa elefantene som så altfor mange streber etter idag. Om folk bare kunne ta seg tid til å se opp mot himmelhvelvingens endeløse prakt, være klar over hvor bittesmå og verdifulle menneskene er, og gi rom for det tidløse, ville samfunnet vårt utvilsomt ha sett annerledes ut; jeg har full forståelse for at ikke alle klarer å leve opp til forventningene som stilles idag, da dette tross alt ikke er en del av menneskets natur. Steinaldermenneskene hadde sikkert mange interessante diskusjoner rundt bålet mens stjernene funklet over hodene deres uten at de måtte bekymre seg om vekkerklokkens jamring neste morgen, eller hvor mange likes de 391 vennene deres på Facebook har gitt dagens åttende oppdatering. Hvorfor så mye pes...?

Hvorfor må man stresse hele tiden; hvorfor kan man ikke sette av litt tid til en liten pause daglig hvor man kan løsrive seg fra alle illusjoner, og simpelthen være seg selv, slik man nå er? Hvorfor kan man ikke gi hverandre små, ærlige gaver i stedet for å glane på sitt eget speilbilde og ofre såre følelser i en intens jakt etter innbilt lykke; hvorfor kan man ikke føle varmen fra lyshavet som allerede er der? Tidligere skrev jeg om Stillhetens Anemoner, den majestetiske stråleglansen fra stjernene solsystemet vårt er formet av - lyset som er for langt borte til at vi kan se det, men som likevel er like virkelig som jorden vi lever på. Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden hver eneste kveld fra nå av, altså klokken 23:11, kan du - hvis du har lyst - bli med på dette kunstprosjektet ved å i tre minutter lytte til stillheten under stjernene og speile deg i storheten deres, tre minutter der det er lov til å gi blaffen i alle krav og press om å gjøre ditt eller datt; tre minutter der man kan legge til side alle overfladiske roller og tilgjorte masker; tre minutter der du er fri og der ingen kan nekte deg å slappe av uten pipende mobiltelefoner eller tåpelige kommentarer på Facebook; ingen digitale dingser kan måle seg med de lydløse tonene man kan høre dypt inni seg når man står foran naturens usigelige høymod. Ta vare på dette øyeblikket, for det kommer aldri, aldri tilbake igjen; denne dagen, denne kvelden er den aller siste i sitt slag - da du er unik, er du den eneste som kan føle det du gjør i løpet av disse tre minuttene; hvis ikke du er der, kan ingen annen erstatte nettopp deg. Slik at det ikke spiller noen rolle om det er overskyet; din egen skjønnhet og stjernehimmelens grenseløshet er to sider av samme sak: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Man trenger ikke å kunne se stjernene for å vite at de er der.

I løpet av disse tre minuttene har man også anledning til å gi bort en liten, oppriktig gave til hvem man vil, og denne gaven har jeg kalt Håpets Blomsterkrans, som består av en krans av tre edelblomster: Tilgivelsens Anemone, Tillitens Anemone og Håpets Anemone.

Tilgivelsens Anemone handler om å tilgi uten å dømme: Jeg lover deg at jeg alltid vil skille mellom deg som menneske og de handlingene du gjør; jeg lover deg at jeg aldri kommer til å dømme det unike mennesket du er, eller kroppen din uansett hvordan den måtte se ut. Jeg setter en strek over alt som har skjedd, og lover deg at samme hva du enn har gjort mot meg tidligere, er dette tilgitt fra min side; morgendagen starter med rene, blanke ark.

Tillitens Anemone handler om å være noen man kan stole på: Jeg lover deg at hvis du i fremtiden skulle føle deg virkelig ensom, vil du én gang få trøst eller oppmuntring fra meg; i likhet med en rød boks på veggen med påskriften "I nødstilfelle - knus glasset, trykk her", bare at her er det snakk om en eneste, liten tankelilje: Tillitens Anemone. Om du noengang skulle være så deppa og nedfor at du føler at absolutt alle har sviktet deg, kan du minne meg på blomsten jeg gir til deg nå, og jeg lover deg at jeg er den ene gangen vil gjøre mitt beste for å være der for deg uansett hvor mørk og dyster situasjonen enn måtte være.

Mens Håpets Anemone handler om håp og tiltro til fremtiden: Jeg lover deg at om du kommer med et bestemt ønske, vil jeg enten selv oppfylle det, få noen andre til å gjøre det, eller fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre for å få ønsket ditt oppfylt. Det er to betingelser hva ønsket angår: For det første må det være mulig å gjennomføre i praksis - å få Elvis til å bli en vampyr er dessverre ikke det - og for det andre kan ikke ønsket ditt føre til at du selv, eller et annet levende vesen blir fysisk skadet, eller dør. Dette innebærer at det ikke er mulig å ønske seg at naboen blir kverket fortest mulig, hjelp til selvmord er også utelukket, eller ønsket om å vinne en fiskekonkurranse. Ellers er alle ønsker tillatt - her er det du som bestemmer, og ingen av oss har noen som helst rett til å dømme deg. Når det gjelder beskrivelsen av hvordan man skal få ønsket oppfylt, må også denne være praktisk gjennomførbar uten at man stoler alt for mye på flaksen; hvis noen ønsker seg to millioner for å kjøpe en leilighet, blir det forståelig nok for dumt å si at man skal tippe Lotto og håpe på det beste - da kan man like gjerne vente på at et rutefly skal kaste ut tre sekker fylt med pengesedler - i stedet må man bruke fantasien og slippe kreativiteten løs. Som for eksempel ved å foreslå en original idé ingen har tenkt på før som Milliondollarpage (http://en.wikipedia.org/wiki/Milliondollarhomepage) var i sin tid, solide reklameinntekter fra en artig videosnutt på YouTube (http://www.aftenposten.no/kultur/Morsomme-YouTube-snutter-kan-bli-god-butikk-7186099.html), eller utforming av en ny nettvaluta som et alternativ til Bitcoin; mulighetene er tilnærmet uendelige.

For slik er det bare, noe som også gjelder Stillhetens Anemoner, dette vakre, drømmende stjernelyset som er å finne så uendelig langt borte: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.



Smile of Dracula is powered by YaBB 1 Gold - SP1.
YaBB © 2000-2001,
Xnull. All Rights Reserved.