24.05.2015 klokken 21:48:31

Hvis du har lest prosjektbeskrivelsen, vet du at Smile of Dracula er et kunstprosjekt som tar sikte på å bevare folks meninger for ettertiden. I tillegg er dette et prosjekt som oppmuntrer til kreativ tenkning, for du er vel enig i at verden kommer til å være temmelig annerledes om tre hundre år. Det meste vil være forskjellig fra dagens samfunn, ikke minst måten å tenke på.

Så når fremtidens mennesker en dag leser meningene dine samt andres reaksjoner på det du skriver, kommer de til å sette stor pris på å få høre sannheten. Ikke den historien politikerne vil skrive, men historien om de små menneskene, og hvordan vi opplever dagens virkelighet. Skriv derfor det du har lyst til, og ikke vær redd for å være oppriktig. Kjærlighet, humor eller spøkelseshistorier; bare slipp deg løs, og la tastaturet knitre.

Ellers er jo spam et velkjent problem på internett, og dette kunstprosjektet har gjentatte ganger blitt spammet av kulturvandaler som ikke forstår et kvekk på norsk, men tydeligvis har sans for Viagra. For å forebygge dette, er det nå bare registrerte medlemmer som kan skrive innlegg her. På den annen side kan man fortsatt være anonym, da det er helt i orden å bruke fantasiadresser som aa@aa.aa eller donald@duck.www ved registreringen. Anonymitet respekteres helt og fullt.

Og hva mer skal jeg si? Takk for at du fant frem til dracula.no, og velkommen til dette fargerike kunstprosjektet, Kunstner.
Vennligst Logg inn eller Registrer.

Hjem Hjem Hjelp Hjelp Søk Søk Medlemmer Medlemmer Logg inn Logg inn Registrer Registrer


   Smile of Dracula
   Åpne brev
   Kjære Julenisse. Jeg vil ikke ha sex i julegave...

   Kjære Julenisse. Jeg vil ikke ha sex i julegave...
« Ingen emne | Ingen emne »
Sider: 1  Svar Svar Varsling ved svar Varsling ved svar Send dette emnet Send dette emnet Skriv ut Skriv ut
   Forfatter  Emne: Kjære Julenisse. Jeg vil ikke ha sex i julegave...  (Lest 2161 ganger)
Brian
Administrator
*****






   
Vis profil Hjemmeside E-post

Kjønn: male
Innlegg: 68
Kjære Julenisse. Jeg vil ikke ha sex i julegave...
« Lagt inn: 08.08.2006 klokken 23:31:25 »
Svar med sitat Svar med sitat Rediger innlegg Rediger innlegg

Og jeg forstår godt at du er deppa, for det er neimen ikke så enkelt å være Julenisse nå for tiden. Håper derfor at dette brevet kanskje kan muntre deg litt opp.
 
I gamle dager var det nemlig slik at folk gledet seg til Julen, og barna ventet spent på gavene dine. Men i stedet for å være snille mot hverandre begynte man å fokusere altfor mye på pengebruken, slik at julefeiringen nå er blitt en kommersiell parodi som ikke ligner julegrisen.
De første tilbudene i forbindelse med Julen dukker opp før sommeren har sagt takk for seg - og stressfaktoren øker betraktelig i november; varehusene fylles av patetiske julenisse-kopier som bare står i veien, for ikke å snakke om alle organisasjonene som krever at man skal tømme lommeboken eller kredittkortet. Er penger alt folk tenker på...?
 
Med dagens terrorberedskap har du sikkert også problemer i U.S.A., der sleden med reinsdyrene dine vel blir sett på som en trussel mot Nasjonens Sikkerhet, og du selv som en mulig Terrorist.
Stakkars Julenisse. I en tid der alle blir sett på som potensielle forbrytere (iallfall følger musikkindustrien og George W. Bush dette prinsippet) og overvåkningskameraer, silikonbryster og kroppshysteri på TV blir en del av hverdagen, er det snart ikke plass for Håp og Drømmer som ikke får plass på flatskjermen.
 
Så for min del har jeg gitt fullstendig opp, og sliter med evig kjærlighetssorg. Noe som kanskje virker rimelig ironisk med tanke på at jeg sprer så mye livsglede og prøver å muntre opp andre, men til tross for at man selv ikke har det så lett, er det jo ingen grunn til å la dette gå ut over resten av verden.
 
 
Om kjærlighet, Nasse Nøff og silikonbryster
 
Bevares - det er logisk at penger devalueres i tidens løp, men hvorfor gjør også kjærligheten det? Når man i gamle dager ga uttrykk for følelsene sine, lå det en stor grad av trygghet i dette, da uttrykket "Jeg elsker deg" gjerne la vekt på ordet deg, ettersom partnerens følelser ifølge datidens normer skulle komme i første rekke. Idag er det omvendt. På sett og vis har dessverre også kjærligheten blitt et offer for "bruk-og-kast"-mentaliteten, der ting man ikke lenger har bruk for, ender sine dager i søppelbøtten.
Følgelig er "Jeg elsker deg" blitt den faste normen, og den dagen man selv ikke er fornøyd med forholdet lenger, er det slutt. Hva partneren måtte føle, er i bunn og grunn knekkende likegyldig, og når man ser hvor mye dritt folk er i stand til å si eller skrive om sine eks-partnere, forstår man også hvorfor så mange er redde for å bli såret igjen.
 
Man har simpelthen mistet den tryggheten som burde være der, for hvordan kan man vel betro sine innerste tanker til en kjæreste som muligens vil legge det ut på nettet og drite en ut når forholdet tar slutt? Hvor er det blitt av tilliten mennesker imellom...?
Kjøper man et par solbriller man blir lei av, kan man gjerne hive dem i søppeldunken, da solbriller verken har følelser eller kan gråte. Men mennesker er levende vesener, og ingen eks-partner fortjener å bli behandlet som et stykke søppel. Er man så moden at man går inn i et kjærlighetsforhold, burde man også være så moden at man viser litt respekt for dette mennesket den dagen forholdet tar slutt...
 
Likevel virker det som om mange gir blaffen så snart de ikke lenger har egeninteresse i opplegget, så du skjønner sikkert hvordan jeg føler det, kjære Julenisse. Tenk deg hvordan det må være å få øye på ting folk flest ser bort fra, og se den umåtelige skjønnheten som tross alt finnes rundt oss. Tenk å kunne se ei jente, og være klar over at om hun hadde brukt de fenomenale ressursene som er skjult i menneskehjernen, hadde hun fått absolutt alt hun ønsker seg. Tenk å kunne se hånden hennes, og vite at materien den er laget av, er full av uløste gåter; tenk å kunne forstå at hun er langt vakrere enn hun selv er i stand til å forestille seg.
 
Så hvorfor foretrekker så mange jenter å ødelegge den naturlige skjønnheten sin ved å fylle brystene med silikon? Hvorfor har man et så gammeldags syn på menneskekroppen? Tradisjonelt har nemlig synet på kroppen vært lik enkelte andre kulturers syn på grisen - at den er et så urent dyr at til og med Nasse Nøff er bannlyst i Tyrkia.
Og ser man på kroppsfokuseringen rundt oss, der kroppen helst bør slankes, pines og gå gjennom plastiske operasjoner for kunne bli tilstrekkelig "perfekt", er dette ingenting annet enn et forvridd speilbilde av middelalderens syn på menneskekroppen, der den skulle gå gjennom faste og selvtukt for å bli "perfekt" nok. Hvorfor er dagens samfunn så håpløst gammeldags i forhold til de holdningene man vil ha i fremtiden - om 100 eller 300 år...?
 
 
Ser hun ikke skjønnheten sin...?
 
Tenk bare på alle krigene, all voldsbruken; all livskraften man simpelthen kaster bort ved å gå til krig som følge av ting som i bunn og grunn er bagateller. Tenk på all kranglingen og alle konfliktene rundt oss som enkelt kunne ha vært unngått, men likevel foretrekker folk å bruke tid og krefter på dette.
Hvor "moderne" er denne virkelighetsforståelsen? Så snart man klarte å bygge opp Beirut, setter man i gang en ny krig i Midtøsten, og slik fortsetter det, gang på gang - også i mindre målestokk. Hvorfor baksnakker folk hverandre og slenger så mye dritt om andre, når de i stedet kunne ha brukt tiden sin til å skape noe konstruktivt? Hvorfor denne gammeldagse, selvhøytidelige innstillingen? Hvorfor ikke åpne øynene, innse at livet er fullt av muligheter, og at det er mulig å få et helt nytt perspektiv på tingene...?
 
Kan komme med et eksempel: I en av novellene mine leker en gutt og ei jente "Flasketuten peker på", og da jenta får som oppgave å være naken uten å skamme seg, spør hun ganske enkelt gutten om han tilfeldigvis er gal. "Nei," svarer gutten, "jeg bare lurer på hvorfor dere jenter er så livredde for å simpelthen være dere selv. Dere tør jo knapt å vise dere uten den riktige hårsveisen, de riktige klærne, den riktige sminken, den riktige vekten, samt det riktige silikoninnlegget under blusen. Er dere virkelig så redde for at andre skal se dere slik dere virkelig er?"
Jenta tenker seg litt om, og bestemmer seg for å prøve. Etter å ha tatt av seg klærne, blir hun imidlertid usikker - og flau. "Så pen du er," sier gutten, "hadde du visst hvor vakker du er, hadde du sikkert kunne danse i måneskinnet uten å høre på det tullet andre forteller deg når de sier at du ikke er pen nok. Du minner meg om en engel som har glemt at hun er en engel." "Jammen, jeg er jo naken!", utbryter jenta. "Hvorfor i all verden sier du at du er naken?" spør gutten. "Alt jeg kan se, er et stykke hud som dekker kroppen din, lik en vanlig kjole. Det eneste som er nakent ved deg, er stillheten i de blå øynene dine."
 
Tenk om eksempelvis ei helt alminnelig jente kunne forstå at det er likegyldig hvor mye hun veier eller hvordan hun ser ut; uansett kjenner hun ikke fremtiden sin, samt de utrolige mulighetene som ligger foran henne. Da hun var liten, realiserte hun seg selv som kunstner i de fargerike barnetegningene sine, og til tross for at hun trolig ikke er klar over det, virkeliggjør hun seg som kunstner den dag idag ikke bare når hun drømmer om nettene, men muligens også i følelsene sine; i seg selv.
Vet hun ikke hvor vakker hun er? Hun står der flau, og i stedet for å si "Jammen, jeg er jo naken!" sier hun "Jammen, jeg er jo feit!" eller "Jammen, jeg er jo ikke pen nok!" og skammer seg over seg selv. Ser hun ikke skjønnheten sin...?
 
 
Tenk om de kunne tenke slik
 
Men akk ja, dessverre gjør altfor mange jenter ikke det, og fortsetter å tenke som om de levde i år 2006. Tenk om de kunne tenke slik jentene vil tenke i fremtiden...!
Ja da, det var sikkert flere av da Vincis samtidige som mente at folk som diskuterte maskiner som kan sveve i luften, burde sperres inne. Og hadde Bill Gates levd på 1300-tallet og ikke bare snakket om bokser der man kan se ord og bilder, men også pratet om å lage et operativsystem som sørger for at man kan kommunisere med disse boksene, hadde Microsoft trolig endt sine dager på bålet.
 
Greit nok, i en tid da enhver idiot kunne se at jorden var flat som en pannekake var det ikke så mye rom for kreativitet, men det ironiske er at vi idag er omtrent like konservative når det gjelder nytenkning. Lurer på hva folk hadde sagt hvis jeg påstod at hjernen til et helt vanlig, kjedelig gjennomsnittsmenneske til de grader er full av ubrukte ressurser at hadde han eller hun realisert alle evnene sine, hadde vedkommende blitt verdens klokeste menneske. Hvilket er fakta.
Eller mon tro hva jentene ville ha ment dersom jeg fortalte at enhver vanlig jente kan få absolutt alt hun ønsker seg ved hjelp av et papirark og en penn...? Så lenge hun er klar over at i kunstens verden ser man ikke bare disse ordene, men også potensialet i tomrommet mellom dem. Hvilket også er fakta.
 
Tenk om folk forstod at når menneskene om noen hundre år vil se tilbake på vår egen tid, vil de også få øye på de mulighetene vi definitivt hadde, men aldri gjorde bruk av. Til gjengjeld konstruerte vi atomvåpen, utkjempet kriger, lot millioner dø av sult samtidig som vi selv klaget over hvor overvektig samfunnet var, og fylte jentebryster med silikon. En heller barbarisk sivilisasjon, spør du meg.
 
 
Om da Vinci, Donald Duck og en offisiell sexstreik
 
Poenget er bare når man betrakter verden sett i lys av kunsten og opplever den slik jeg gjør den, er det ikke rart man føler seg ensom; tror neppe det finnes ei eneste jente som er i stand til å egentlig forstå meg.
Så hva kjærligheten angår, har jeg altså for lengst gitt opp, og til tross for alle oppmuntringene jeg deler ut i øst og vest og den livsgleden jeg vanligvis gir uttrykk for, har jeg innsett at jeg nok kommer til å være ensom og ha kjærlighetssorg resten av livet, for den allmenne oppfatningen av ordet "kjærlighet" man har idag - som en slags egotripp, er dessverre ikke synonym med det jeg forbinder med ordet.
 
Kanskje er jeg rett og slett født i feil århundre. Jeg kan forestille meg at før da Vinci ble født, satt en liten engel med en tykk papirbunke på skrivebordet, og sa til seg selv: "Så er det altså bestemt at Leonardo da Vinci blir født i 1952, ooooops, der sølte jeg kaffen, hvilket år var det, 1452 var det visst..."
Misforståelser og uhell kan skje nær sagt hvor som helst, og jeg er vel et av disse. Uflaks som kunne ha fått Donald Duck til å kvekke i vei, samt mye smerte som folk ikke vet om; nei, livet mitt er langt ifra noen dans på roser.
 
På den annen side ville det jo ha vært meningsløst å sitte og deppe; det blir så patetisk når folk selvmedlidende erklærer at Alt Er Tapt, for tro meg, det finnes faktisk mennesker som har tapt langt mer, men som fremdeles klarer å karre seg videre. Hvis man tror at alt er så Grusomt her i Norge, burde man reise til Sudan eller prate med de overlevende etter nedslaktingen i Rwanda, slik at man forhåpentligvis får et annet perspektiv på tingene.
 
Så man må jo kunne betrakte situasjonen min med litt svart humor. Er jeg eksempelvis "Verdens Mest Ensomme Vesen?" Neppe. På en eller annen planet der ute i universet finnes det sikkert en skapning som løfter pekefingeren mot stjernehimmelen og sukker: "E.T. come home..."
Ellers har sikkert også Duck-familien visse problemer med sexlivet ettersom det ikke har blitt født nye familiemedlemmer de siste 70 årene, så heller ikke på dette punktet har jeg noe å innvende. Jeg får vente til jeg blir 70. Inntil videre har jeg gått ut i offisiell sexstreik.
Og hva vennskap angår, har jeg flere gode venner som jeg har kjent i mange år og kan stole helt og fullt på, mens andre bekjentskaper ivrig har baksnakket meg.
 
Hva ellers skal jeg si? Siste gang jeg befant meg i samme rom som ei nydelig naken jente, var for tre år siden; den siste ærlige klemmen jeg fikk, var i en fjern fortid, og ettersom jeg har mistet ethvert håp om å noensinne ha et kjærlighetsliv uten å til slutt finne hjertet mitt i en annens søppelkasse, lurer jeg på om jeg kanskje burde lage et kunstverk av den fullkomne tragedien som kjærlighetslivet mitt er.
Tidligere har jeg jo skrevet flere dikt som tydelig beskriver hvordan det føles å ha kjærlighetssorg, så nå burde jeg muligens la meg stille ut i et galleri med et skilt med påskriften:
"Må ikke røres. Du er for vakker og verdifull. Vennligst gå videre."
 
 
Bare sitte under stjernene...
 
Men nå er jeg mildt sagt sliten, kjære Julenisse, så jeg får vel si takk for meg for denne gang. Jeg vet ikke om du er blitt litt lysere til sinns nå, men opp med hodet, for uansett hvordan livet enn er, har du alltids Fru Julenisse å betro deg til. Fortell henne hvor deppa du blir som følge av pengebruken i Julen, så håper jeg at hun virkelig kan muntre deg opp.
For min del vil jeg altså ikke ha sex som julegave, men siden denne sommeren har vært en gedigen skuffelse og jeg føler meg som en most potet, hadde det vært flott om jeg fikk en opplevelse i gave. Du skjønner, det er ikke alltid man treffer jenter man kan stole på, i og med at det finnes enkelte eksemplarer av hunkjønn som kan ha en del til felles med engler sett utenfra, men som samtidig er så flinke til å bruke munnen at de intime tankene man betror dem, like gjerne kunne ha vært plassert på førstesiden i VG.
 
Derfor er juleønsket mitt å kunne sitte utendørs en hel sommernatt sammen med ei eller flere jenter som er såpass modne at man kan snakke med dem uten at samtalen blir kringkastet til halve byen neste dag; bare sitte under stjernene og prate om alt og ingenting; diskutere hvordan folk vil leve om 300 år, eller la tankene flyte og finne på spontane dikt. Dette har jeg nemlig aldri opplevd; likevel blir det rimelig kaldt å sitte ute en desembernatt, så jeg får kanskje vente litt.
Med tanke på baksnakking har jeg hatt mange triste erfaringer; eksempelvis trodde to overtroiske jenter at jeg hadde sans for Svart Magi og beskrev meg deretter, mens en tidligere venninne brøt kontakten etter at den stakkars moren hennes følte negative vibrasjoner mens jeg pratet i telefonen. Sukk. Der ser du hvilken fæl kunstner jeg er, Julenisse. Til og med Grev Dracula ville få langvarig hikke. 
Om det hadde vært mulig å oppfylle dette ønsket, hadde jeg blitt svært takknemlig, for jeg trenger litt oppmuntring iblant, jeg også. Det er så vanskelig å muntre opp andre når man selv sliter i motbakke, selv om jeg prøver å spre livsglede rundt meg uansett. Noe annet jeg ønsker meg, er en god og varm klem fra ei jente som ikke vil drite meg ut etterpå, men det får vel vente til neste år.
 
Ønsker deg en fin høst og en riktig God Jul, Julenisse (eller kanskje jeg burde si "Herr Julenisse"), og hils naturligvis også Fru Julenisse. Håper dere fortsatt trives på Nordpolen til tross for den globale oppvarmingen.
 
 
Brian
Logget

Brian M. Janice
Sider: 1  Svar Svar Varsling ved svar Varsling ved svar Send dette emnet Send dette emnet Skriv ut Skriv ut

« Ingen emne | Ingen emne »



Smile of Dracula is powered by YaBB 1 Gold - SP1.
YaBB © 2000-2001,
Xnull. All Rights Reserved.